Beklager, men det kan se ut som at markedsførere har et markedsføringsproblem!
I økonomiske nedgangstider som vi etter alle solemerker befinner oss i, så er det som regel markedsbudsjettet som ryker først, og som er det siste som kommer tilbake.
Ettersom jeg lever av disse markedsbudsjettene har jeg reflektert litt over dette.
La meg forklare mine observasjoner.
I alle andre avdelinger enn i markedsavdelingen blir markedsføring som regel sett på som noe valgfritt. Altså noe man kan velge bort, noe man ikke behøver å gjøre. Markedsføring blir sett på som en kostnad, ikke en investering. Det er litt ullent, det er vanskelig å måle og avgjørelser blir tatt på en eller annen magefølelse.
Det er markedsbudsjettet som avgjør hvilke muligheter markedsavdelingen har og hvilke markedsføringsaktiviteter man kan gjøre. Men de som bestemmer størrelsen på budsjettet og de som skal bruke det, er ikke de samme folkene. Og det er akkurat her dette markedsføringsproblemet starter.
De som bestemmer budsjettet sitter med en holdning om at markedsføring kan velges bort. Man merker kanskje at inntektene går noe ned, man styres av frykt og begynner å kutte kostnader der man kan. Da står markedsbudsjettet høyt oppe på kuttlista, mens det paradoksalt nok kanskje burde økes (mer om det i en annen post).
Dette er enda tydeligere i små bedrifter som kanskje har bygget seg opp i oppgangstider og har klart seg uten markedsføring. De er jo et levende bevis på at markedsføring er overflødig og har holdningen deretter. En typisk frase jeg hører fra disse er, “...men jeg trenger ikke markedsføring, jeg trenger kompetente folk jeg. Vi trenger ikke oppdrag, vi trenger folk.”
Vel, tenker jeg, hvis dere hadde hatt et brand, en merkevare, så hadde “folk” kanskje hatt lyst til å jobbe hos dere. Da hadde dere ikke hatt et problem med å skaffe “folk”.
Denne holdningen blir spesielt synlig ved ansettelser. Det gjelder nok spesielt små- og mellomstore bedrifter, men overraskende ofte i større bedrifter som strengt tatt “burde vite bedre”.
Nettopp fordi markedsføring sees på som en kostnad og ikke en investering, så gjør man feil allerede i starten. Man kommer ikke bare skjevt ut fra hoppkanten, men man tar på hoppdressen bak-fram. Det som skjer er følgende.
Sparer penger på markedsføring
Siden man ikke vil bruke så mye penger på markedsføring, så ansetter man et ungt talent. En multikunstner. En som kan “alt”. Mens det man egentlig har behov for er en med erfaring og som kanskje behersker flere deler av markedsføringsfaget (men da må man gjerne også ha litt erfaring!).
Siden markedsføring er så ullent og man er usikker på om det egentlig virker, så gir denne løsningen noe ekstra som jeg tror man ikke skal undervurdere. Nemlig kontroll. Fordi dette unge multitalentet må konferere med sjefen om retning og strategi. Denne sjefen er gjerne en som (satt litt på spissen) ser på markedsføring som å poste noe på Instagram og TikTok.
Når dette feiler, for det gjør det, så erkjenner man at det var en feilansettelse. Mens man egentlig har gjort en ansettelsesfeil. Det er noe helt annet.
Dermed kan man konkludere med at hypotesen man hadde i utgangspunktet, altså at markedsføring ikke er noe man egentlig trenger, er riktig. Bedriften går jo tross alt akkurat like bra som før ansettelsen (les: ansettelsesfeilen), sånn rent bortsett fra pengene man brukte på ansettelsen da.
Hvis man skal bygge et hus, så er det få som tenker at det er smart å ansette et ungt talent som kan “alt”. Fordi da får man sannsynligvis et dårlig hus, eller kanskje ikke et hus i det hele tatt. Så hvorfor tenker man slik når det gjelder markedsførere? Hva er det håndverkerne har skjønt som ikke vi markedsførere har skjønt?
Kjære markedsfører, har vi et markedsføringsproblem?
